Jadaren husky

Det har vært veldig stille etter Femund, det har det ikke vært grunn til! Selvfølgelig må det til litt klapp på skuldra og selvskryt etter et sånn løp. Ambisjon for årets Femundløp var en plassering i topp ti gruppa, med en ide om at topp 5 kanskje kunne gå. Vi var ikke på Gausdal og tidstreninga i Lillholmsjø ble avlyst. For første gang for Arnt Ola skulle Femund være sesongdeby. Treningsmengden var som normal, med fin høsttrenig hjemme - dårig med snø før jul - og de vanlige litt lengre turene i Sverige, Folldal og ikke minst på Henningvola. Med to spann startklare (8+12) var vi godt fornøyd. Julie med Inka som eneste voksnehund på laget og lille Aylar som rookie på Arnt Ola sitt spann. Som de fleste sikkert har fått med seg, ble det ikke start for Julie. Så over til Arnt Ola sitt løp. 12 spannet til start; Bie, Belfast, Aigulle, Mudda, Strelka, Belka, Hoa, Jenny, Samo, Rakel, Pekka og Aylar. Fint driv til Tufsingdalen, ble stoppa for sjekk av frostskader. Hadde ikke engang tenkt på at det var så kaldt. Det ble oppdaget forfrysning på en hund, i tillegg var det på gang på en til. Bestemte seg for å legge ned hundene for å få sjekket de skikkelig. Hadde snakka om at det var et alternativ å stoppe på Tufsingdalen, så det var ingen vanskelig avgjørelse med de rådende omstendigheter. En hadde såpass til forfrysning at han måtte ut med en gang, to andre hadde påbegynt. Ok å kjøre videre med, men det ville være risikabelt og kreve ganske mye oppfølging. Satte ut alle 3 (Samo, Pekka og Rakel) . Kaldt på vei til Drevsjø! Stoppa her også, var ganske spesiellt å ligge på 44 plass i selskap med reinrasaspann gjerne kjørt av folk fra Sentral-Europa. Service på sjekkpunktet er i alle fall på topp uavhengi av plassering! På tur opp mot Søvollen er hundene i bra slag og kjøreren i elendig form. Kaster opp og er i det hele tatt ganske tam ved innkomst Søvollen. Må faktisk legge seg ne på litt sammen med hundne for å samle nok krefter til å dra seg til bobilen. Turen til Tynset er ikke vesentlig bedre for kjører, hundene bryr seg lite om det. Inger Marie og Inger Arnt Ola parkerte sine spann på scootermatta til Bjørnar. Helt på grensa til ufint i følge Arnt Ola, men utrolig fin parkeringsplass. På Tynset hopper Julie med følge på lasset. Henter hundene som ble tatt ut på Tufsingdalen, ser ikke tegn til forfrysniner nå. De får uansett bo inne i Hiacen og syns visst det er helt ok. Teamet gjør seg klar for Folldalsrunden. På vei til Grimsbu plukkes det plasseringer og farten er grei. Godt hundestell og paracet + tvangsforing av kjører også er det klart for rundtur i Folldal. Med kjører som kan være med å yte litt plukkes det plasseringer. Arnt Ola sitt Femund høydepunkt er å få kjøre forbi og fra Petter Jahnsen på elveisen. Det skal sies at Arnt Ola hadde en ganske annen opplevelse av elve kjøringa i 2011 og at Tufsingdalshuskiene er kjent for å ha bra med fart! Løpsplanen er å øve seg på å se ann spannet underveis, vi er enige om at om det skal kjøres rett gjennom noe sjekkpunkt (noe som det er ytra ønske om) må det bli Grimsbu 2. Spannet kommer inn til Grimsbu i god driv, ruller rundt, spiser snack og legger villig ut på turen til Tynset. Så ikke alle spann som kjørte rett gjennom, men av de jeg så var dette det som så sprekest ut. Oppgira etter fin folldalstur skal det kjøres i godt kjent terreng til Tynset. Ett par "head on" møter med spann som er gira på å gå inn i Arnt Ola sitt setter en liten støkk i Aylar, men det går seg fint til igjen. Det rapporteres fra sporet, Arnt Ola er ferdig med bakkene og hundene går godt. Ketil er passert, en kjører det alltid er trivelig å møte på sporet. Resten av gjengen kjører ned til Tynset. Det begynner å bli ganske spennende å stå på sidelinja! Løpere ventet inn til sjekkpunktet anonseres over høytaler, ekstra stas og stort oppmøte når mr Monsen kommer. Og etter han ca 15 min er Kristian Walset venta inn. Jeg har snakka med Arnt Ola og vet ganske sikkert at de har sett feil på startnummer og at neste inn er Arnt Ola. Ganske riktig, og utrolig arti. Klart for 8 timer obligatorisk hvile. Og på tide å gire seg opp til å kjøre ut som forfølger på 5 plass ut fra Tynset. Lars sine hunder så fine ut fra Folldal, han kjører et stort spann med gira hunder inn til Tynset. Emil ligger på 3 plass inn, men har ikke hadd spesiellt gode etappetider på de siste strekkene og spannet var ikke spesielt gira på å forlate hverken Grimsbu 1 eller 2. Men han har et godt forsprang, så steg 1 er å prøve å ta igjen Lars. Står å ser på at Emil kjører ut fra Tynset, spannet går fint ut. Det ikke Arnt Ola så, men som han behørig informeres om er at en av Emil sine handlere kjørte ut med et friskt 6 spann like før Emil. Fokus er uansett på hundestell og å komme seg ut i tide. Lars tar ut et par hunder, uten at det tar humøret fra spannet. Kan si mye om at spannenes oppførsel på sjekkpunkt kan lyve om det egentlige trøkket. Men om det ikke går riktig like fort ute på sporet som det ser ut til på sjekkpunkt er det få ting som kan måle seg med spann som hyler og rykker i selene ut fra siste sjekkpunkt slike som Lars sitt gjør ut fra Tynset. Arnt Ola er ute i vel god tid, en litt overgira handler som ikke helt klarer å vurdere tidsforbruk på sokking av 8 hunder setter nok farskommandoen litt tidlig. Hundene er godt uthvilt og klar for å ut så det spiller ingen rolle. Setter ut Hoa som har et litt ømt håndledd, ok å kjøre med med ikke ok å kappkjøre med. Rett bak Arnt Ola kjører Cris Grum (F400) ut. Litt spennt på hvordan det skal gå å samkjøre. Spannene går gjerne i ganske lik fart i den her fasen av løpet og man kan fort surre seg bort i evige omkjøringer to spann imellom. Cris spør Arnt Ola hvilken plassering han ligger på, Arnt Ola svarer; 5 plass og med din hjelp skal jeg kjøre meg opp på pallen. Hvorpå Cris svarer; ok, eg kan sparke eg! Lars er tatt igjen før siste sjekkpunkt Tolga. Hundene løper i godt driv gjennom sjekkpunktet og kampen om pallplass tar til. Ser ryggen til en kjører på vei opp mot Narskaftet, og får ganske raskt bekrefta at det er Emil. Taktikken er å kjøre inn han, stoppe for å snacke også kjøre inn igjen for å kjøre forbi. På fjellet er også Hans Petter Dalby med kameramann. De har rigget seg til klar for å filme. Når Arnt Ola har satt ned ankeret ser han at Emil løpet fram til en av sine hunder. Hans Petter kommer også til. Arnt Ola snacker ferdig og kjører forbi. Ser at Emil sitter bøyd over en hund som ligger på bakken og skjønner hva som han skjedd. Vel vitende om at Hans Petter er der å snakker med han kjører Arnt Ola videre. Snakker med han ganske kort tid etter. Det er med skikkelig blanda følelser av vi kan bekrefte at vi pr øyeblikk har pallplass. Korssjøen tilbakelegges og Arnt Ola spekulerer på hvor langt bak det kan være til Lars. Jeg prøver å finne ut om noen kan ha sett noe på en eller annen meldepost, men nei. Da er det vel bare å jobbe på videre! Den nye traseen er fin, men det er visst ett par fine parkeringsplasser der også, noe som Grådalen har hatt i gamle traseen. Kjempe fint å se Røros fra en ny plass. Trippende i målområdet har jeg for lenge siden røpet at Arnt Ola er neste inn. Kappkjøring i Cris sin favør de siste km. Også er de i mål!! Pallplass et år før den realistiske planen, men helt i henhold til tilbakemelding gitt til de som lurte hjemme. Arnt Ola mener at realismen i ambisjonene ikke alltid er så viktig. Det å ville, hjelper godt på vei mot målet. Hunder i spannet i mål; Belfast, Bie, Mudda, Strelka, Jenny, Aylar, Aigulle og Belka.

og det har vi heldigvis vært ganske lenge nå! Jeg gjør et forsøk på å oppsummere litt siden sist (lenge siden). Det ble lenge å vente på snøen i år, jeg trøsta meg med at alle andre hadde samme "problem" og fikk faktisk Arnt Ola med på den tanekgangen etter hvert. Har kjørt slede siden slutten av november, aller mest fordi vi er så heldige å bo i de "uendelige myrers rike". Litt rim rekker til at det defineres som sledeføre. All treneg før jul forgikk på Henningvola, et kjempe fint treningsområde som brukes mye av ett par hundekjørere i tillegg til oss. I år har det vært fine spor hele tiden takket være Pitern (som har friår.. det betyr like mange turer på vola, men ikke Femundløp og Finnmark) og Asbjørn, klubbens ivrigste turkjører! Det tar litt over en halvtime å kjøre dit, men så lenge vi måtte kjøre for å komme på snø går det greit. Det som ellers tar tid når vi trener borte er å få oversikt over utstyr som skal med som ligger i hundegården, i verkstedet eller i fyrrommet.. I år har det vært lett å holde oversikt og betydelig lettere å trekke fullt hundelass (ny bil!). 

Så kommer vi til januar og for de aller fleste er det da tid for Gausdal. Vi syns det er litt langt å kjøre og valgte i år som i forrige sesong å kjøre til sverige og Lillholmsjø den helga. Jamtlandsfjällens trekkhundklubb har "tidstrening" samme helg som Gausdal. Eller skulle ha i allefall. Nå er det sånn at det ikke er lov til å arrangere verken løp eller trening med tidtaking (nytt i år) i sverige uten å kjøre full løpspakke. F.eks veterinær, som ikke kan være frivilling (dvs må betales) osv. Dette i tillegg til et voldsomt snøvær + vind uka før løpet førte til at det ikke ble løp i år. Vi vurderte Gausdal sånn i siste liten, men kom fram til at det sannsynligvis var bedre treningsforhold i Lillholmsjø. Stemte bra! Det var ikke mulig å kjøre fra hytta (scooterleden var stengt av vindfall), så vi tok bilen opp til Lillholmsjø (med slede er det en tur på ca 3 mil +). Jamtlandsfjällen folka hadde lagt ned en kjempe innsats i å åpne scooterleden til denne helga og vi fikk noen kjempe fine treningsturer. Men Gausdal kjørerne hadde tunge forhold kosa vi oss på slike løyper; 

Etter nye turer på Henningvola og faktisk sledeturer rett fra hundegården ble det Folldalstur. Med meg (Julie) som iniativtaker for en gangs skyld. Syns unghundene gikk over all forventing i Lillholmsjö, men fortsatt veldig gira på å få kjørt de noen lengre drag. Arti var det også å endelig få sett Jo Are og Annas nyinnkjøpte gårdsbruk. Team Brennodden stiller med upåklagelig service, fri parkering på tunet, seng og middag hos Jo Are og Anna. Jo Are stilte opp som "scooter" for oss å laga fint spor fra gården og bort til Grimsbu. Godt å få kjørt litt på harde spor og ikke minst i fjellterreng!

Jeg fikk innfall på veien hjem om at vi kanskje skulle kjøre Skaunaløpet. Ble ikke mange dager fri for hundene, men både vi og de var ganske godt i siget. Pakka bilen å kjørte til Skaun. Begge starta i åpenklasse. På kjøremøte ble det sakt at det var harde spor, men vi tenkte vel ikke mer på det før start. Jeg måtte bremse alt jeg kunne hele veien, og det jeg kunne var ikke i nærheten av nok! Ringte Arnt Ola etter en bakke jeg opplevde som mer eller mindre fritt fall og var nesten litt forbanna.. Jeg kunne se at unghunder raste ut av løpsspannet ned bakkene og var ganske irritert på at jeg hadde mast oss nedover. Jeg satte av to gale og store unghunder ved ei veipassering for å kunne være i nærheten av å holde hundene. Resten av turen var ok, men Arnt Ola fikk klar beskjed om mitt team ikke skulle kjøre en runde til. Det ble med en runde for begge team. Greit nok, vi hadde sikkert angra om vi ikke hadde reist også.

Nå har det vært rolige turer hjemme som forberedelse til Femund.

Stort sett er det mulig å komme seg på snø i dette området i løpet av november. Det kan se ut som det slår til i år også, men de er bare så vidt!

Scooterled uten snø

Arnt Ola er på elgjakt sammen med en gjeng naboer og Elnasi.

Elnasi viste veldig stor interesse for elg i sporet i vinter, på tide å prøve seg på jakt. I dag tok hun ut en elgokse, som desverre var for stor til at den var innefor det som skal skytes her på valdet i denne omgang. Håper på bedre hell med uttak i morgen!

Forrige sommer oppdaga vi at en av våre halvtfinske valper hadde sporer på bakbeina. Jeg er flink til å klippe sporer/ulveklør på frembeina, men å sjekke bak var ikke i mine tanker. Matti sine sporer bak var ikke beinfaste og dyrlegen tok minioperasjonen på kjøkkenbordet her hjemme. Det liker jeg, dyrleger på hjemmebesøk! Oppvåkninga skjedde hjemme på stuegulvet, jeg og Elna hold på ute mens Matti lå med babycall inne.

Femundløpet har gjennomført første trekning av startnummer, vi fikk nr 30 på 400 og nr 29 på 600. Jeg er ikke voldsomt bekymra for voldsomme grøfter og dårlige spor med start langt bak, men det er fint å slippe å stå å vente i startområdet! Arnt Ola er vel litt mer opptatt av startnnummer enn meg, men er ganske sikker på at 29 er helt ok for han også. Det handler vel like mye om hvilike spann som starter på ca samme tid, og i den klassen er det folk å konkurrere med spredd utover hele startlista.

Jeg har meld meg på!! Gleder meg kjempe mye til å kjøre løp igjen.

Planen var at jeg skulle kjøre Finnmark forrige vinter, men sånn ble det ikke. Kjente meg ikke helt klar for det egentlig. Nå er derimot motivasjonen og formen tilbake.

Av de 16 åringene vi har i trening skal minst 7 (håper å få med meg en voksen) til start. Om vi klarer å gjøre ting bra framover stiller Kaja med et spann også. Arnt Ola stiller med voksne + 2,5 åringer i 600 klassen.

Jeg er inne å leser litt på mange hundekjører blogger, må jo følge med! Og nå ser det ut som ALLE er i gang. Her starter neste sesong allerede etter en kort pause i mai (våronn). All erfaring tilsier at juni er en langt mer forutsigbar måned mtp temperatur og mulighet til å trene/kjøre enn august. Vi har hatt høst noen dager denne måneden, men flere dager og netter er for varme (vi har vel vært ute under noen av disse dagene også.. ).

Vi er i allefall I GANG. Høstsesongen har starta på beste tenkelige måte, vognturer med overnatting! Nord-Trøndelag er et barmarkseldorado. Mange fine skogsveier som vi tenker å besøke utover høsten. Enn så lenge har vi vært i Bogn og Lurudalen. To kjempe fine plasser. Bogn med myke veier og Luru med storslagen natur!

Arnt Ola skal bare trene de voksne hundene denne sesongen, jeg og Kaja unghundene. Unghundene ble godt innkjørt av Kaja forrige vinter og det er en lek å trene sammen med voksne hunder med den gjengen (16! stk). Kunsten blir vel å holde igjen litt på distanse (jeg har klart å kjøre noen sårbeint allerede). De er som unghuner flest, de først km ser det ut som de kan gå lang. Og det er vel akkurat da man skal ta den første lillepausen. Jeg liker godt å kjøre alene, altså ikke i hæla på et annet (voksen) spann. Enn så lenge kan vi kjøre ganske likt, utover høsten må vi nok plotte inn felles pauseplasse før vi kjører i vei om vi skal se noe til hverandre.

Flere bilder her.

Vår aller første ferie uten hunder, nesten. Som et resultat av total beslutningsvegring på hvor vi ville reise, ble det til slutt biltur på oss. Ei lita uke og mange mil rundt omkring i Sverige. En super blandig av telt/felt og storby!

Arnt Ola disktuerer hund med Even på trenigsfeltet for bjørnehunder i de svenske skoger. I dette område er fler (for oss; mange) bjørner merka med GPS. Dette gir jegere en unik mulighet til å få gått på ferske spor, samt få bekreftelse på at hunden faksisk følger bjørnespor. Her trener både norske og svenske jegere/hunder gjennom sommeren. Vi fikk være med å gå på er drøyt 3 timer gammelt spor sammen med Even og hans 6 mnd gamle laika på hans (altså hundens) første "live" sporing.

Valpen fant bjørnesporet med en gang, gikk noen meter etter det første kryssende elgsporet før han løfta hode, lukta litt og peila seg inn på bjørnesporet igjen. Neste kryssende elgspor gikk han rett over. Dette er hunder som spesialtrenes på bjørnesporing, det er viktig å unngå at de får gå på elgspor!

Det er ikke så ofte vi treffer folk utefor sledehundmiljøet som er minst like interresert i brukshundegenskapene på sine hunder som vi er. Mange flinke fugelhundfolk, men det er først i møte med disse gutta at vi snakker samme språk. Det handler sikker mye om likhetene mellom laikaen (øst sibirsk og våre huskyer). Konsentrasjon, iver etter å jobbe og gemyttet er blandt fellesnevnerne.

Til sporingjobb er jakt labradoren et bra suplement til laika (eller andre spisshunder). Den er som alle skjønner helt uegna som jakthund (løs) på bjørn. Hundefører slipper til stor del å tenke på forstyrrelser som annet vilt og ikke minst sau!

Gamlastan, Stockholm.

Tenkte oss lenger sør, men dreide av mot Stockholm. Litt shopping (dunbukser), mest museumsbesøk og spasering rundt i byen.

Grilling på Djurgården.

Nordiska Museet.

Var også innom biologiska museet, med et mylder av utstoppa dyr i sitt naturlige miljø (som brosjyren beskriver.. det naturlige miljø for utstoppa dyr er vel vanligvis på hytter og i finere stuer)

Camping sør for Sundsvall.